Direktiv 2013/35/EU

Direktiv 2013/35/EU fastsetter minstekrav til helse og sikkerhet når arbeidstakere utsettes for elektromagnetiske felt (EMF). Målet er å beskytte arbeidstakere mot de kjente, vitenskapelig veletablerte korttidseffektene av EMF – som oppvarming av vev og stimulering av nerver og muskler. På de fleste arbeidsplasser er eksponeringen lav og krever ingen tiltak, men i enkelte industri- og spesialmiljøer kan feltene bli så sterke at regelverket får reell betydning. Da har arbeidsgiver konkrete plikter.

Hva er direktiv 2013/35/EU?

Direktivet ble vedtatt av EU 26. juni 2013 og er det 20. særdirektivet under rammedirektivet for arbeidsmiljø (89/391/EØF). Det avløste et tidligere direktiv (2004/40/EF) som aldri trådte i kraft, blant annet fordi grenseverdiene ville ha skapt store praktiske problemer for medisinsk MR.

Direktivet gjelder alle typer elektromagnetiske felt med frekvenser opp til 300 GHz – fra statiske felt (0 Hz) via lavfrekvente magnetfelt til radiofrekvente felt. Det omfatter både:

• Direkte biofysiske effekter: termiske effekter (oppvarming av vev) og ikke-termiske effekter (stimulering av nerver, muskler og sanseorganer, som kan gi svimmelhet eller lysglimt/fosfener).
• Indirekte effekter: for eksempel forstyrrelse av aktive medisinske implantater, prosjektilfare fra magnetiske gjenstander, eller utløsning av tennmekanismer.

Hvordan er direktivet innført i Norge?

Norge er bundet av direktivet gjennom EØS-avtalen, og reglene har vært gjeldende fra 1. juli 2016. I norsk rett er direktivet innført gjennom to forskrifter under arbeidsmiljøloven:

• Forskrift om tiltaks- og grenseverdier – inneholder selve tiltaksverdiene og grenseverdiene for EMF (vedlegg 5, 6 og 7).
• Forskrift om utførelse av arbeid, kapittel 16 A – beskriver arbeidsgivers plikter: risikovurdering, måling/beregning, opplæring, informasjon og tiltak (§ 16 A-1 til § 16 A-6).

Grense- og tiltaksverdiene bygger på anbefalingene fra International Commission on Non-Ionizing Radiation Protection (ICNIRP).

Du finner regelverket hos Arbeidstilsynet og i Forskrift om tiltaks- og grenseverdier på Lovdata. En uoffisiell norsk oversettelse av selve direktivet er også tilgjengelig.

Hvem gjelder reglene for?

Sannsynligvis er det et begrenset antall arbeidstakere som faktisk utsettes for felt på eller over tiltaks- og grenseverdiene. For vanlig kontor-, butikk- og servicearbeid er det normalt ikke nødvendig med en detaljert risikovurdering. Reglene blir først aktuelle der utstyr eller prosesser gir sterke felt. Typiske eksempler:

• Sveising (særlig motstands- og induksjonssveising)
• Induksjonsvarming og induksjonsherding i industri
• Elektrolyse og annen prosessindustri med høye strømmer
• Kraftproduksjon, transformatorstasjoner og arbeid nær høyspentanlegg
• Medisinsk MR-utstyr i helsesektoren
• Radio- og radarsendere, antennearbeid
• Enkelte typer produksjonsutstyr med kraftig elektronikk

Har arbeidsplassen slikt utstyr, bør arbeidsgiver sette seg grundig inn i regelverket. Se også vår oversikt over EMF på arbeidsplassen.

Sentrale begreper: grenseverdier og tiltaksverdier

Regelverket opererer med to nivåer, og det er nyttig å holde dem fra hverandre:

Grenseverdier for eksponering (ELV) er de verdiene som ikke skal overskrides. De deles i to:

• Grenseverdier for helsemessige virkninger – skal hindre helseskadelige effekter som oppvarming og stimulering av nerve- og muskelvev.
• Grenseverdier for sansemessige virkninger – skal hindre forbigående forstyrrelser av sanser og mindre endringer i hjernefunksjoner.

Tiltaksverdier (Action Levels, AL) er praktiske, målbare størrelser (feltstyrker) som utløser krav om tiltak lenge før grenseverdiene nås. De finnes som nedre og øvre tiltaksverdier. Fordelen er at tiltaksverdiene kan måles direkte i felt, mens grenseverdiene beskriver hva som skjer inne i kroppen og vanligvis må beregnes.

I praksis: holder eksponeringen seg under tiltaksverdiene, regnes grenseverdiene som overholdt.

Arbeidsgivers plikter

Der arbeidstakere kan utsettes for EMF, stiller regelverket blant annet krav om at arbeidsgiver skal:

• Kartlegge og risikovurdere eksponeringen – ved beregning, måling eller bruk av data fra utstyrsprodusent.
• Gjennomføre tiltak for å redusere eksponeringen til et minimum der tiltaksverdiene overskrides – tekniske (skjerming, avstand, avskjerming) og organisatoriske (arbeidsrutiner, merking, tilgangsbegrensning).
• Gi opplæring og informasjon til arbeidstakere om risiko, tiltak og hvordan de skal opptre.
• Sørge for helseoppfølging ved behov, og håndtere eventuelle uønskede helsevirkninger.

Arbeidstakere med særlig risiko

Regelverket krever spesiell oppmerksomhet rundt arbeidstakere som er ekstra utsatt, uavhengig av om de generelle grenseverdiene er overholdt:

• Arbeidstakere med aktive medisinske implantater (for eksempel pacemaker eller nevrostimulator).
• Arbeidstakere med passive implantater som inneholder metall.
• Arbeidstakere med medisinsk utstyr på kroppen, som insulinpumper.
• Gravide arbeidstakere.

For disse gruppene må risikovurderingen ta høyde for lavere terskler og eventuelle indirekte effekter.

Unntak fra grenseverdiene

Regelverket åpner for at grenseverdiene i visse tilfeller kan overskrides midlertidig, forutsatt at arbeidstakerne fortsatt er beskyttet:

• Medisinsk MR i helsesektoren – ved installasjon, testing, bruk, utvikling, vedlikehold og forskning knyttet til MR-utstyr, når produsentens instrukser følges.
• Enkelte andre sektorer/aktiviteter – midlertidig, når arbeidsgiver dokumenterer at vernet er ivaretatt, blant annet ved å bruke sammenlignbare og internasjonalt anerkjente standarder.

Unntakene forutsetter alltid at alle rimelige tekniske og organisatoriske tiltak er gjennomført, og at arbeidstakerne har medvirket.

Langtidsvirkninger er ikke omfattet

Et viktig poeng: direktivet omfatter kun de vitenskapelig veletablerte korttidseffektene. Mulige langtidsvirkninger er uttrykkelig ikke en del av regelverket, fordi det per i dag ikke finnes et etablert vitenskapelig grunnlag for å fastsette grenseverdier for slike effekter.

Merk også at arbeidsplass-grenseverdiene ligger langt over de føre-var-baserte anbefalingene som ofte brukes for boliger og allmennheten (for eksempel SBM2015 og EUROPAEM). Det er to ulike rammeverk med ulikt formål: direktivet verner mot dokumenterte korttidseffekter i yrkessammenheng, mens føre-var-anbefalingene retter seg mot langvarig eksponering i hjem og nærmiljø. Verdiene kan derfor ikke sammenlignes direkte.

Slik kan EMF Consult hjelpe

En risikovurdering etter regelverket forutsetter at man faktisk vet hvilke felt som finnes på arbeidsplassen – og feltene spenner ofte fra noen få hertz (drift, sveising) opp til gigahertz (radar, sendere). Det krever måleutstyr som dekker hele frekvensområdet.

Vi hjelper virksomheter med å:

• Kartlegge og måle elektromagnetiske felt på arbeidsplassen, i hele det aktuelle frekvensområdet.
• Vurdere resultatene opp mot tiltaks- og grenseverdiene i regelverket.
• Foreslå konkrete tiltak der verdiene overskrides.

Ønsker du å kartlegge de elektromagnetiske feltene og kildene på din arbeidsplass? Ta kontakt, så ser vi på det sammen.

Ofte stilte spørsmål (FAQ)