Små barn og trådløs teknologi – er det på tide å tenke litt annerledes?

Det er få ting foreldre er mer opptatt av enn å gi barna sine den beste starten på livet. Vi tenker nøye gjennom kosthold, bilstoler, inneklima, kjemikalier, UV-stråling og søvn. Men ett område får langt mindre oppmerksomhet enn det kanskje fortjener – trådløs teknologi.

Av Odd Magne Hjortland · Daglig leder, EMF Consult AS
Lesetid: ca. 10 minutter · Sist oppdatert: 28. juli 2026

I dag vokser barn opp i en verden hvor eksponering for radiosignaler starter allerede fra de første levedagene. Babycall ved sengen, WiFi i boligen, foreldrenes mobiltelefoner, nettbrett, smartklokker og etter hvert digitale hjelpemidler i barnehage og skole gjør at dagens barn blir den første generasjonen som kan være eksponert gjennom hele livet. Betyr det at vi bør bekymre oss? Ikke nødvendigvis. Men kanskje bør vi stille et litt annet spørsmål.

Denne artikkelen påstår ikke at trådløs teknologi er farlig. Den handler om noe langt enklere og mer praktisk: noen få, gratis valg som reduserer barnets eksponering betydelig – uten at hverdagen blir vanskeligere. Fagmyndigheter som DSA, FHI, WHO og ICNIRP vurderer at eksponeringen i vanlige hjem ligger langt under nivåer som er kjent å gi helseskade. Samtidig velger mange foreldre og besteforeldre en føre-var-tilnærming i de årene barnet vokser raskest.

For her er noe verdt å stoppe opp ved: Vi vet mye om hvordan dagens voksne har vært eksponert i voksen alder. Men de som ble født da WiFi og mobiltelefoner for alvor kom inn i hjemmene, er fortsatt bare unge voksne. Ingen mennesker har ennå levd et helt liv med WiFi, smarttelefoner og annen moderne trådløs teknologi fra første levedag til høy alder. Rett og slett fordi det ikke har gått lang nok tid ennå.

Den første generasjonen som vokser opp med trådløs teknologi fra fødselen

For bare 25 år siden var situasjonen en helt annen. De færreste hjem hadde WiFi. Babycallene var enklere – ofte analoge eller kablede, og mange sendte på lavere frekvens og med en annen signalstruktur enn dagens digitale modeller. Ingen la en smarttelefon oppi barnevognen, av den enkle grunn at den ikke fantes. Nettbrett og smartklokker eksisterte ikke.

Et barn som fødes i dag, møter derimot trådløs teknologi fra første levedøgn: babycall, WiFi, foreldrenes mobiler, Bluetooth-øreplugger, nettbrett og smartklokker. Etter hvert kommer digitale hjelpemidler i barnehagen og trådløse nett på skolen.

Ingen tidligere generasjon har hatt en tilsvarende eksponering gjennom hele livet – fra spedbarnsalder og oppover. Det gjør ikke teknologien farlig. Men det gjør spørsmålet verdt å tenke over.

Hva sier egentlig forskningen?

Her er det viktig å være ærlig. På dette feltet spriker påstandene i begge retninger, og det finnes ikke ett enkelt svar. Nettopp derfor har debatten blitt så steil.

La oss ta det de aller fleste tenker på: Kan man få kreft av slik stråling?

Den ferskeste og største gjennomgangen kan ved første øyekast virke beroligende. I 2024 gikk et forskerteam på oppdrag fra Verdens helseorganisasjon (WHO) gjennom over 5 000 studier. 63 av dem holdt mål for den endelige analysen.

De fant ingen sammenheng mellom mobilbruk og hjernekreft eller andre svulster i hode og hals – heller ikke ved bruk i mer enn ti år [1].

Men forfatterne er selv forsiktige med konklusjonen. De skriver at eksponeringen «sannsynligvis ikke» øker risikoen, med «moderat sikkerhet», og understreker at fravær av en påvist sammenheng ikke er det samme som bevis for at ingen finnes. Studien fant altså ingen kobling i de tilgjengelige menneskestudiene. Samtidig understreker forfatterne at kunnskapsgrunnlaget fortsatt har begrensninger, og at videre forskning er nødvendig.

Og bildet er ikke entydig. Allerede i 2011 klassifiserte WHOs eget kreftforskningsinstitutt (IARC) radiofrekvente felt som «mulig kreftfremkallende» (gruppe 2B) [2]. Det er kategorien man bruker når det finnes noe holdepunkt for en effekt, men ikke nok til å konkludere. En WHO-bestilt gjennomgang av dyrestudier (Mevissen m.fl., 2025) rapporterte økt forekomst av visse svulster – blant annet gliomer og schwannomer – ved eksponering for radiofrekvente felt [11]. Konklusjonen er imidlertid omdiskutert: flere fagmiljøer, inkludert deler av WHOs eget vurderingsapparat, mener metoden overvurderer hvor sikre funnene er. Hvordan slike dyrestudier skal vektes opp mot studier på mennesker, er dermed fortsatt gjenstand for faglig diskusjon.

Dagens grenseverdier er satt for å beskytte mot effekter som er sikkert påvist – i hovedsak oppvarming av vev [3]. Samtidig rapporterer enkelte forskningsmiljøer biologiske effekter ved nivåer godt under disse grensene, for eksempel oksidativt stress i celler. Slike funn er omdiskuterte og foreløpig ikke konsistent bekreftet, og norske fagmyndigheter har vurdert at de ikke gir grunnlag for å endre grensene [4]. Men de er der, og de er en viktig grunn til at forskningen fortsetter.

Men hva med de mer hverdagslige plagene – hodepine, uro, dårlig søvn og konsentrasjonsvansker?

Her er dokumentasjonen mindre entydig. I kontrollerte forsøk har man som gruppe stort sett ikke klart å fremkalle slike plager når folk ikke vet om senderen er på eller av. Noen reagerer på ekte eksponering, men sjelden oftere enn på «falsk». Det gjør det vanskelig å skille en reell effekt fra tilfeldig variasjon. Her spiller trolig også placebo- og noceboeffekter inn – noe som ikke betyr at plagene er innbilte, men at forventning i seg selv kan påvirke hvordan vi føler oss.

Samtidig kan slike gruppestudier ikke utelukke at enkelte er mer følsomme enn gjennomsnittet. Og svak, langvarig eksponering natt etter natt gjennom mange år er lite undersøkt.

Vi kan altså verken slå fast at det finnes en sammenheng, eller helt utelukke den.
For dem som opplever plager, er de uansett høyst reelle.

Hvorfor lander da fagfolk så ulikt? En viktig grunn er at de vekter forskningen forskjellig. Noen teller hvor mange studier som finner en effekt – og da blir bildet urovekkende. Andre, som WHO, DSA og FHI, legger mest vekt på hvor konsistente og robuste funnene er på tvers av de beste studiene – og da blir bildet mer beroligende. Begge deler er legitime måter å lese forskning på, og nettopp derfor lar ikke debatten seg avslutte med ett enkelt svar.

Kort sagt: det offisielle standpunktet står fortsatt – ingen påvist helseskade under dagens grenseverdier, verken kreft eller de vanligste plagene. Men feltet er ikke ferdig utforsket, og det er fortsatt reell faglig uenighet om hvordan funnene skal tolkes.

Det er nettopp denne uenigheten som gjør føre-var fornuftig.
Du trenger ikke vente på et endelig svar for å ta noen enkle grep.

Ønsker du å gå dypere, har vi egne artikler om hva forskningen sier om stråling fra mobil og WiFi og om myter og fakta rundt EMF.

Et spørsmål det er naturlig å stille

De siste tiårene har samfunnet endret seg raskt. Barn og unge vokser opp med langt mer skjermbruk, mindre fysisk aktivitet, endrede søvnvaner, nye kjemikalier i hverdagen, mer digitalisering og en rekke andre miljø- og livsstilsendringer. Samtidig rapporteres det om økende forekomst av blant annet psykiske helseplager, søvnproblemer og enkelte utviklingsforstyrrelser.

En britisk studie publisert i BMJ Oncology i 2026 fant at elleve kreftformer øker blant yngre voksne, og at kjente livsstilsfaktorer som røyking, alkohol og kosthold ikke fullt ut forklarer økningen [12]. Studien undersøkte ikke elektromagnetiske felt, og peker altså ikke på stråling som årsak. Men den illustrerer et større poeng: når etablerte forklaringer ikke strekker til, er det gode faglige grunner til å fortsette å undersøke bredt.

Det finnes ingen dokumentasjon som peker på én enkelt forklaring, og det er sannsynligvis heller ingen. Men nettopp derfor er det viktig å fortsette å undersøke alle relevante påvirkningsfaktorer med et åpent sinn og god forskning – også elektromagnetiske felt. Å stille spørsmål er ikke det samme som å trekke konklusjoner.

Hvorfor akkurat barn?

Selv myndigheter som understreker at det ikke finnes påvist fare, har pekt på at barn står i en litt annen situasjon enn voksne.

Belgiske helsemyndigheter begrunner sine råd blant annet med at barn kan absorbere en større andel av energien enn voksne, at de begynner å bruke enheter tidlig, og at de dermed vil ha akkumulert langt flere års eksponering når de selv blir voksne [5]. Dette synet deles ikke fullt ut av alle fagmiljøer: absorpsjonsspørsmålet er blant de mest omdiskuterte i hele EMF-feltet, og ICNIRP mener dagens grenseverdier har god sikkerhetsmargin også for barn. Poenget er ikke at barn er dokumentert utsatt – det er at én og samme vurdering ikke nødvendigvis passer alle. Et konkret eksempel: mobiltelefoner testes mot SAR-grenseverdiene i en standardisert modell som representerer en voksen person – ikke et spedbarn. Hva det betyr i praksis, forklarer vi i vår egen artikkel om SAR.

Hvorfor anbefaler enkelte land ekstra varsomhet for barn?
✓ Tidligere eksponering
✓ Flere leveår med eksponering
✓ Rask utvikling av hjerne og nervesystem

Kanskje stiller vi feil spørsmål

Når trådløs teknologi diskuteres, låser debatten seg ofte fast i to skyttergraver: enten er den «helt ufarlig», eller så er den «svært farlig».

Men kanskje er ingen av disse det viktigste spørsmålet for en småbarnsforelder. Et mer nyttig spørsmål er: Er det egentlig nødvendig å plassere en radiosender helt inntil et spedbarn, når det finnes enkle alternativer?

For de fleste gjør ikke dette fordi noen har anbefalt det. Babycallen står nær sengen fordi den fulgte med en kort ledning. Mobilen havner i vognen fordi den er lett tilgjengelig. Ruteren står ved barnerommet fordi det tilfeldigvis var der fiberboksen ble montert. Slike små, praktiske valg blir ofte stående i årevis uten at vi tenker over dem – ikke fordi de er de beste løsningene, men fordi det ble sånn.

Hvordan ser det ut hjemme hos deg? Vet du egentlig hvor mange trådløse enheter barnet ditt er eksponert for?

Ved måleoppdrag i private hjem er det ikke uvanlig at beboerne selv blir overrasket over hvor mange trådløse enheter de har i huset. Siden du verken kan se, høre eller lukte trådløs stråling, er det lett å glemme at den er der i det hele tatt. Med et enkelt måleapparat kan du selv lokalisere kildene og ta nødvendige grep.

Avstand er det enkleste og mest effektive grepet

Her kommer den gode nyheten, og den handler om enkel fysikk.

Feltstyrken fra en trådløs sender avtar raskt jo lenger unna du kommer. På fri sikt gjelder tilnærmet at når du dobler avstanden, faller effekttettheten til omtrent en firedel – og vegger og etasjeskiller demper i tillegg. Siden du sjelden bare dobler avstanden, men gjerne flytter en enhet fra noen få centimeter til én eller to meter, blir den samlede reduksjonen ofte mange titalls ganger. De fleste blir overrasket når de ser hvor mye nivåene faktisk endrer seg bare ved å flytte en trådløs sender én eller to meter – det er noe vi ser igjen og igjen i praktiske målinger.

Hva viser målinger i norske hjem?
ICNIRPs grenseverdi for allmennheten i WiFi-området tilsvarer rundt 10 W/m² (cirka 61 V/m) [3]. Praktiske målinger i norske soverom viser at nivåene fra trådløst nettverk typisk ligger mellom 0,001 og 0,1 W/m² – altså fra rundt hundre til over ti tusen ganger under grenseverdien – og at nivået faller merkbart når ruteren står i et annet rom [4]. Les mer i vår gjennomgang av hva målinger faktisk viser om WiFi-stråling i soverom.

Da jeg begynte med EMF-målinger for mange år siden, trodde jeg de høyeste feltene først og fremst ville finnes rundt høyspentanlegg, mobilbasestasjoner og store elektriske installasjoner. Det som overrasket meg mest, var hvor høye eksponeringene kunne være bare noen få centimeter fra helt vanlig forbrukerelektronikk i hjemmet.

Gjennom flere hundre EMF-kartlegginger i boliger, på arbeidsplasser og i offentlige bygg ser vi det samme mønsteret om og om igjen: de klart høyeste eksponeringene oppstår helt nær senderen – og er sterkt redusert noen meter unna. Nettopp derfor er avstand så virkningsfullt. Du trenger verken spesialutstyr, dyre investeringer eller å bygge om huset. Ofte holder det å flytte en enhet en meter eller to – eller aller helst slå av det trådløse utstyret når det ikke er i bruk.

Enkle grep i hverdagen

Her er grepene som gir mest igjen for minst innsats. Ingen av dem gjør hverdagen vanskeligere – det handler bare om å bruke trådløs teknologi litt smartere.

1. Flytt babycallen lengst mulig fra sengen. Den trenger ikke stå inntil hodet for å fungere. Én til to meters ekstra avstand kan redusere eksponeringen betydelig, og du hører barnet like godt. Ønsker du å fjerne den trådløse senderen helt, kan babycall også løses med et kablet overvåkingskamera med lyd (PoE) på barnets soverom – da får du både bilde og lyd uten en radiosender ved sengen. Mange digitale babycaller sender kontinuerlig så lenge de er slått på, mens andre bruker såkalt VOX-funksjon og sender hovedsakelig når barnet lager lyd – skal du kjøpe ny, kan det være verdt å undersøke hvordan modellen fungerer.
2. Tenk over hvor ruteren står. I mange boliger står WiFi-ruteren tilfeldigvis rett på andre siden av barneromsveggen. Finnes det et bedre sted – i gangen, stua eller et rom der ingen sover – blir eksponeringen på barnerommet gjerne mye lavere, uten at dekningen nødvendigvis blir dårligere.
3. Ikke legg mobilen i barnevognen. Legg den heller i stellevesken eller legg den i egen jakkelomme, slik at du får større avstand mellom telefonen og barnet.
4. Legg nettbrettet på et underlag – ikke rett i fanget. Når barnet sitter med nettbrettet direkte mot kroppen, ligger den trådløse senderen helt inntil – akkurat den nære plasseringen som gir høyest eksponering. Legg det heller på et bord, en pute eller et brett, og sett det gjerne i flymodus med nedlastet innhold når nettet ikke trengs.
5. Slå av senderne når barnet spiller offline. Mange spill og tegnefilmer fungerer helt fint uten nett. Flymodus er et godt utgangspunkt, men sjekk i innstillingene at WiFi og Bluetooth faktisk er avslått – på mange enheter forblir de på selv i flymodus. Last ned spill og innhold på forhånd, så merker barnet ingen forskjell.
6. Koble til med kabel der du kan. TV, spillkonsoll og stasjonær PC kan ofte kobles til med nettverkskabel. Det gir stabilt internett og mindre trådløs aktivitet i hjemmet. Med en enkel ethernet-adapter og switch kan flere enheter kobles direkte, slik at WiFi-senderen kan slås av om natten.
7. Slå av det som ikke er i bruk. Mange trådløse enheter står på døgnet rundt uten grunn. En lavstråle-ruter som skrur av signalet automatisk når ingen enheter er tilkoblet, sender ingenting om natten.

La teknologien vente litt.

De aller minste trenger først og fremst søvn, lek, bevegelse og nærkontakt. Stadig flere små får mobiltelefoner, armbånd med mobilsender, nettbrett og trådløse hodetelefoner tidlig – ofte for å holde dem opptatt en stund. Det er forståelig i en travel hverdag, men både helsemyndighetenes skjermråd – som handler om søvn, språk og utvikling snarere enn stråling [10] – og et enkelt føre-var-hensyn peker samme vei.

Verdt å merke seg med trådløse øreplugger og hodetelefoner: selv om Bluetooth bruker langt lavere sendereffekt enn en mobiltelefon, sender de fortsatt radiofrekvente signaler – og senderen sitter helt inntil hodet, nettopp den nære plasseringen vi ellers i artikkelen har sett gir høyest eksponering. Det samme gjelder smartklokker for barn, som blir stadig vanligere og kommuniserer via Bluetooth eller mobilnett. Skal barnet se eller høre noe, fungerer det fint med nedlastet innhold i flymodus og gjerne kablede øreplugger.

Jo senere mobil og nettbrett blir en fast del av hverdagen, desto bedre.
Det er i tråd med dagens skjermråd for små barn – og et føre-var-prinsipp som mange foreldre opplever som fornuftig.

Flere europeiske land har valgt en føre-var-linje

Selv om selve grenseverdiene stort sett er de samme i hele Europa, har flere land valgt strengere anbefalinger nettopp når det gjelder barn og trådløs teknologi.

I Frankrike forbyr den såkalte loi Abeille fra 2015 fast WiFi i rom for barn under tre år, som barnehager og daghjem, og krever at WiFi i barneskoler slås av utenom digital undervisning [6]. Frankrike innførte i tillegg forbud mot mobiltelefoner i grunnskolen i 2018.

I Belgia har det siden 2014 vært forbudt å selge og markedsføre mobiltelefoner som er spesiallaget for barn under sju år, og SAR-verdien må oppgis ved salg [7]. På Kypros vedtok utdanningsministeren i 2017 å fjerne WiFi fra barnehager og begrense det i barneskoler [8]. Europarådet oppfordret allerede i 2011, gjennom resolusjon 1815, til å begrense barns eksponering og prioritere kablede løsninger i skolen [9].

Tiltakene er begrunnet noe ulikt, men de illustrerer et poeng: Når det gjelder barn, velger flere myndigheter å praktisere føre-var mens forskningen fortsatt utvikler seg.

Det handler ikke om frykt

Ingen forelder eller besteforelder ønsker å ta unødvendige sjanser med barnet de er mest glad i. Samtidig ønsker de færreste å leve i frykt – eller å kaste ut teknologi som gir oss fordeler.

Det fine er at du slipper å velge. Du kan være helt positiv til moderne teknologi og likevel tenke gjennom hvordan den brukes.

Om ti eller tjue år vet vi kanskje mer enn vi gjør i dag. Kanskje vil forskningen bekrefte at dagens eksponering er helt uproblematisk. Kanskje vil den vise at enkelte enkle føre-var-tiltak var kloke. Ingen vet svaret i dag.

Men én ting vet vi:

Det koster ingenting å flytte en babycall én meter, eller å plassere WiFi-ruteren i et annet rom. Det koster ingenting å slå av senderne når barnet spiller uten behov for internett.

Kanskje er det nettopp slike små valg føre-var-prinsippet handler om. Ikke frykt. Bare noen enkle, bevisste valg for de aller minste.

Lurer du på hvor mye barnet ditt (og du selv) faktisk eksponeres for i eget hjem? Det eneste som gir et reelt svar, er en måling. Se hvordan du kan redusere EMF i hverdagen med målrettede tiltak, eller ta kontakt for en EMF-undersøkelse.

Ofte stilte spørsmål

Er WiFi og babycall farlig for babyer?

Det finnes ingen påvist helseskade under dagens grenseverdier, og den ferskeste store WHO-gjennomgangen fant ingen sammenheng mellom mobilbruk og kreft i hjerne, hode eller hals [1]. Enkelte studier peker i en annen retning og holder debatten levende [2], og langtidseffekten av eksponering helt fra spedbarnsalder er lite undersøkt. Derfor velger mange enkle føre-var-grep – som å øke avstanden.

Hvor langt unna bør babycallen stå?

Plasser den lengst mulig fra sengen. Feltet avtar raskt med avstand, så allerede én til to meter reduserer eksponeringen betydelig – og babycallen fungerer like godt. Vil du fjerne senderen helt, er et kablet PoE-kamera med lyd et alternativ.

Reduserer flymodus strålingen fra nettbrett og mobil?

Ja, men ikke alltid helt: på mange enheter kan WiFi og Bluetooth fortsatt være på selv i flymodus. Sjekk derfor i innstillingene at WiFi, Bluetooth og mobildata er avslått – da er senderne av, og for spill og filmer uten nett merker barnet ingen forskjell.

Hvorfor anbefaler noen ekstra forsiktighet nettopp for barn?

Flere myndigheter peker på at barn kan absorbere en større andel av energien, at de begynner tidlig, og at de vil samle opp mange års eksponering [5]. Barn er også i en fase med rask utvikling. Det betyr ikke at barn er dokumentert utsatt, men at ekstra varsomhet oppleves rimelig.

Hvilke land har innført tiltak for barn?

Blant annet Frankrike (WiFi-begrensninger i barnehager og skoler, mobilforbud i grunnskolen) [6], Belgia (salgs- og reklameforbud for barnemobiler under sju år) [7] og Kypros (WiFi fjernet fra barnehager) [8].

Referanser

[1] Karipidis K. et al. The effect of exposure to radiofrequency fields on cancer risk in the general and working population: A systematic review of human observational studies – Part I. Environment International. 2024. https://doi.org/10.1016/j.envint.2024.108983

[2] IARC/WHO. RF-EMF gruppe 2B. Pressemelding nr. 208, 2011. https://www.iarc.who.int/wp-content/uploads/2018/07/pr208_E.pdf

[3] ICNIRP. Guidelines for limiting exposure to electromagnetic fields (100 kHz to 300 GHz). Health Physics. 2020. https://doi.org/10.1097/HP.0000000000001210

[4] FHI. Paraplyoversikt RF-EMF og helse. Januar 2026. https://www.fhi.no/publ/2026/svake-radiofrekvente-elektromagnetiske-felt/

[5] FPS Public Health (belgiske helsemyndigheter). Mobile phones and children. https://www.health.belgium.be/en/mobile-phones-and-children

[6] Loi n° 2015-136 du 9 février 2015 («loi Abeille»). Forbud mot fast WiFi i rom for barn under tre år, og krav om at WiFi i barneskoler slås av utenom digital undervisning.

[7] FPS Public Health (Belgia). Mobile phones: regulations and standards. Salgs- og reklameforbud for mobiler laget for barn under sju år (fra 1. mars 2014) samt krav om SAR-merking. https://www.health.belgium.be/en/professionals/enterprises/environment/mobile-phones-regulations-standards

[8] Kypros’ utdanningsminister, dekret av 31. januar 2017: fjerning av WiFi fra barnehager og begrensning i barneskoler.

[9] Europarådets parlamentarikerforsamling. Resolusjon 1815 (2011) – The potential dangers of electromagnetic fields and their effect on the environment. https://pace.coe.int/en/files/17994/html

[10] WHO. Guidelines on physical activity, sedentary behaviour and sleep for children under 5 years of age. 2019. Fraråder skjermtid for barn under 2 år og anbefaler maks 1 time daglig for barn 2–4 år. https://www.who.int/publications/i/item/9789241550536

[11] Mevissen M. et al. Effects of radiofrequency electromagnetic field exposure on cancer in laboratory animal studies: a systematic review. Environment International, vol. 199, 2025 (art. 109482). https://doi.org/10.1016/j.envint.2025.109482

[12] Garcia-Closas M. et al. Temporal trends in behavioural risk factors for cancers with rising incidence in younger adults: an analysis of population-based data in England. BMJ Oncology. 2026. https://doi.org/10.1136/bmjonc-2025-000966

Denne artikkelen er ment som generell informasjon om føre-var-tiltak og erstatter ikke råd fra helsemyndigheter. EMF Consult tar ikke stilling til om trådløs teknologi er farlig, men formidler hvordan unødvendig eksponering enkelt kan reduseres.